Man setter seg ned foran pianoet, justerer stolhøyden, plasserer høyre fot på høyre pedal, sprer fingrene passe bredt og berøren plastikkelfenbenet med alle ti ytterpunktene. Så bare venter man på flyten.
Spiller man først en lys tone, en rekke mørke, så fjær og steiner om hverandre, både elfenben og ibenholt?
Man puster ut, like tungt som de mørkeste basstonene, og støvet letter fra alt som du rører ved. Man løfter hendene, snur dem sakte mot seg i et musikkløst vakuum, og studerer de støvgrå ytterpunktene som om man anklager dem for å ha glemt noe.
Man lærte aldri noen toner i skala, lærte aldri å lese noteringer med fingre og øre, lærte aldri å kreere.
Og slik er da livet. Man reiser seg. Slik er det, livet.
I alle fall i dag.
Tag'er: meningsløshet, tomhet, sult
